Skip to content

Klatredag med barna våres i Hyggen

mars 19, 2015

Harald var tidlig borte på Kinnartangen denne lørdag 14 mars for å legge opp faste tau fra parkeringen og opp til sektor 8 på klatrefeltet Kinnartangen. Det er 150m opp til innsteget på alle rutene i sektor 8. Vi valgte denne dagen og legge opp faste tau slik at barna våres kunne få litt lett fjellklatring under trygge forhold. Di gikk derfor med sele og tauklemme hele veien. Siste 30 m ble dem sikret av meg da jeg kun hadde lagt ut 120m med fast tau oppover. IMAG1335Bildet under viser di 3 nye rutene som ble pusset frem og gått denne helgen. Etter en stund da vi hadde klatret på di lette rutene og di 3 nye linjene var det klart for å klatre siste biten opp. Der valgte vi og gå opp med ett tau og sikre barna hele veien opp.

IMAG1339 Vel oppe var det en fornøyd Carl Melvin som hadde besteget sitt første fjell iført klatresele. Etter en stund fikk vi di andre barna opp slik at vi kunne more oss litt på buldre sektoren på toppen. Til høyre ser vi Holger Keiholz

IMAG1340gå ett bulder  mens vi andre følger spent med hvordan det går. Barna fant også mange fine buldre og holde på med. Det begynte å bli sent og vi gikk tilbake ved å gå ned i Kinnartangrenna som fører oss ned til bilen igjen.

IMAG1357

Dette ble en fantastisk dag for store og små og håper det ikke blir lenge til neste tur🙂

Man kan se på klatrefører her    Klatrefører

 

Toppturshelg i Hemsedal 7-9. februar -14

mai 20, 2014

DSC02172Denne turen arrangert av Hemsedal Turlag hadde vi sett oss ut lang tid i forveien og booket barnevakt for. Folk som oss må nevnelig ha lov til å parkere 3-åringen hos besteforeldrene et par ganger i året for å komme oss ut på ”ordentlig tur”.
Og toppturshelg må jo bli ”ordentlig” nok for den som ikke har prioritert å stå på ski på 4 år. Jeg så først med gru for meg en reprise av min første og så langt eneste topptur opp Nibbi våren 2010 med ”bælete” telemarkski og høye plaststøvler – anno 1999 – når jeg sverget at jeg aldri i verden ville gjenta det. Jeg er helt klart av typen som foretrekker en trivelig og lettskodd oppstigning med fjellski, så får heller nedturen ta litt lenger tid for meg. Men meg om det.

Informasjonen fra turleder Ellen og Viel åpnet heldigvis for ulike muligheter så vi pakket med både fjellski og telemarkski med tilhørende feller.
Etter ankomst til hytta på Hulbak i Hemsedalen var det rådslag med deltakerne og turledelsen hvor slagplanen for helgen ble lagt. Etter vurdering av ferDSC02180digheter og utstyr og til min store, store glede foreslo kjentmann Aleksander en tur på 16 km over Harahorn, Leinenosi og Holsteintind med ski-inn tilbake til Hulbak. En tur godt tilrettelagt for fjellski (men også for moderne -lett- randonnéutstyr) og at på til i et område vi har kjært fra tidligere turer. Det var meldt bra vær på formiddagen, så vi var enige om å starte tidligst mulig.
Vi bestilte taxi for 9 turklare kl 08.00 og ”Partybussen” – med parolen ”Call and have a ball” – kjørte oss opp til parkeringen ved Vavatn (ca. 1100 m o h.) og foten av Harahorn. Den lave februarsolen hadde begynt å lyse opp noen topper rundt oss, men vi gikk i skyggen av Harahorn oppover i perfekt føre medDSC02196 bærende skare under litt nysnø. Aleksander ledet an i overkommelig og stabilt tempo slik at vi var på toppen av Harahorn (1581 m. o. h.) 1,5 time senere. Det var noe avblåst så en slak, sikrere, nedkjøring nordøst ved Federskaret ble valgt. Fra øst for Kringletjedne gikk vi ca. 3 km sørover gjennom fantastisk urørt og åpent fjellandskap over Blomeviaratn mot Leinenosi. Solen varmet etter hvert og vi tok en lunsjpause i solhelningen, før vi måtte gå inn i skyggen av fjell igjen.
Opp Leinenosi (1675 m. o. h.) gikk vi uten pause og etter hvert i stillhet. (Jeg var heldigvis ikke alene om å måtte bite tennene godt sammen siste biten). Vi haddeDSC02199 brukt ca. 2,5 timer (inklusiv pause) fra Harahorn. Planen var opprinnelig å gå videre ned ca. 200 og opp ca. 75 høydemeter til Holsteintind (1536 m. o. h) før siste nedkjøring mot Hulbak. Men i det vi hadde samlet oss rundt toppvarden kom tåka raskt og akkurat som varslet ca. midt på dagen.

Med noen titalls meter sikt var alle enige om at vi nå måtte finne en fin og trygg nedkjøring – om vi så gikk glipp av en ekstra topp.
Sagt og gjort. Aleksander loset oss trygt nedover på skrå av vestflanken til Leinenosi. Her skal det innrømmes at fete off-pisteski hadde gjort seg (og et par av turdeltakerne hadde jo nettopp dét), men det er jo litt mer sport å få det til på fjellski – dersom man skulle få til en sving i ny og ne vel og merke. Videre nedover i dalen var tåka borte og glemt. Her møtte vi snart på toppentusiaster som gått opp på vestflanken av Leinenosi fra sør og kjørte i hundre ned i flagrende fargeglade bukser og store kule jakker.
DSC02213Fra ca. 1200 m. o. h overtok småskogen med dyp løs snø og dette må jo virkelig være himmelen for de med brede labber og/eller skiteknikk. Vi andre karret oss ned på et vis med mye moro og snø overalt.
Vel nede ved Hulbakkstølen allerede i 14-tiden delte vi på oss. Noen hadde ikke fått nok av løssnø og ville gå opp i skogen for en ny tur, og vi andre tuslet på hytta for en tidlig after ski.
Søndagen ble brukt i alpinanlegget og også denne dag med kyndig guiding til den beste løssnøkjøringen.

Barneklatring på Hyggen Vest

august 18, 2013

DSC01750I år som ifjor ble det arrangert barneklatring for venners barn. Det er en fin måte å treffe hverandre på og bli kjent med barna. I år var Per Øyvinns Maja og Marie med , en kamerat av Per Øyvinn hadde også med Julie og Jacob og så var det broderns 2 døtre Elise og Henriette. Våres sønn på litt over 2 år var også med og satte stor pris på leken nede på bakkeplanet ..

Det ble topptauet på Teletubbies , Pingu , Oktoberfest og på Femmerveggen.

Bilder kan sees på.

http://www.flickr.com/photos/22993747@N02/sets/72157635122475770/

Håper at kanskje noen flere venner og barn kan stille opp neste år..

Dyrhaugstindtraversen 24. juli 2013

juli 27, 2013

Årets 2000-meterstur» (Ja, for det har blitt én i året siden lillemann kom til verden) gikk til Hurrungane – nærmere bestemt til Dyrhaugsryggen. Det er ryggen mellom Skagadalen og Ringsdalen som innholder 4 offisielle topper over 2000 meter. Vi fikk denne gangen med oss Haralds foreldre – plassert i bobil på Turtagrø – til å passe barn, mens vi gjorde fjellsportgjengen fra DOT (Drammen og opplands turistforening) selskap i teltleiren i Ringsdalen. Av 8 antatte deltakere var det til slutt 5 stykker som hadde bestemt seg for å ta klatreturen opp fra bandet (skaret mellom Søre Dyrhaugstind og Store Skagadølstind) med retur om ryggen, mens flere valgte å gå ryggtraversen frem og tilbake. Vi avtalte taulag og fordelte utstyr kvelden før og satte klokka på 04.15.

Kl 05.10 (etter minimalt med søvn – teltrutine skal vi ikke skryte på oss lenger) tok vi fatt på stigningen opp til ca. 1400 meter hvor vi rundet ryggen med sikte sånn ca. på Tindeklubbhytta. Der møtte vi stien fra Turtagrø og fulgte videre oppover til Skagadølsbreen hvor det ble påfylling av vann fra en bekk.  Ja, det skal innrømmes at formen ikke var den beste for en tur som dette. Foruten at det ikke har blitt til noen lignende fjellturer på lang tid så var Maria nystartet på sin 2. antibiotikakur denne sommeren (for halsbetennelse) og dagen før turen så det styggt ut for at det hele måtte droppes for hennes del. Imidlertid var 4. dosen Penicillin inntatt før avgang og høyre mandel var krympet til halv plommestørrelse. Dessuten hadde den danske legen i Lom gitt sin velsignelse. «Du skal nok på fjelltur», sa hun, uvitende om at det kunne dreie seg om en 14-16 timers tur. Harald kunne i det minste skryte av 3-4 gjennomførte løpeturer i sommer.

Nyheten om en dødsulykke på et hardt snøfelt på Storen noen dager tidligere gjorde at vi valgte å drasse med oss både stegjern og øks som ekstra sikkerhet over breen.  Imidlertid er Skagadølsbreen betydelig slakere enn det aktuelle snøfeltet og egentlig uten noen kvasse steiner å rutsje nedi. Øksa kom frem, men stegjerna ble liggendes i sekken over klatreetappen som vi snart kommer til, og hele returen. Vel oppe på bandet, etter 3 timer i skygge, tok vi en god lunsjpause i solen og begynte å ta på seler og utstyr – 30 minutter unna innsteget til klatreetappen. Med unntak av noen mennesker på vei opp eller bort på Storen hadde vi ikke sett noen andre på veien, men plutselig dukket det opp 3 unge menn som passerte oss for å kapre 1.e plass i køen til klatringen. Så når vi kom frem til innsteget ble vi sittendes på vent for å se de gjøre seg klare. Imidlertid skulle det vise seg at vi ikke var så uheldige som andre. Vi fikk etterhvert 5 taulag bak oss i kø før vårt første lag begynte i 11-tiden (Trond og Dag-Ove). Vi fikk også god tid til å studere fører og beskrivelse.

Det skulle være 6 taulengder på grad 2, 3, 2, 4+, 3 og 3. Svasko anbefales på 2. taulengde. Svasko eller stive klatrestøvler på de øvrige. Det er ikke godt å si om vi gikk riktig vei men både 2. og 4. taulengde var utfordrende nok med sekk på ryggen. 5. og 6. taulengde ble gått i et (ca. 50 meter). Det var lett å sikre og fine standplasser overalt. Siden det var mange lag i veggen ble det rigget både 2 og 3 standplasser rett ved siden av hverandre noen steder. 4. taulengde kan gås i flere varianter og alle ble gått denne dagen. Mens vi kom oss høyere opp i veggen strømmet det på med folk ved innsteget. Noen gav opp og snudde da ventetiden ble for lang. Siste standplass var rett under toppen på Søre Dyrhaugstind, 2072 m.o.h. og siste mann, som var en kvinne, var oppe kl 15. Der ble det Real middag og lufting av tær, samt skuing mot Ringstinder, Midtmaradalstinder og Skagadølstinder. Det var godt over 20 grader og sol på toppen.

Klatret opp søre og gikk traversen tilbake.

Vi kan se hele traversen bak meg på dette bildet.

Så var det returen da. Som jeg (Maria) hadde gledet meg til en luftig ryggtravers! Det er jo som regel stigningen opp til første 2000-meteren som er tung, ikke sant? Og som jeg nå hadde vanskelig for å glede meg til da jeg så hvor mye oppover og nedover vi skulle gå på en kjempeskarp egg! Jeg var kjempesliten. Sekken var tung. Det var stekhett. Og jeg visste jeg måtte holde fokus oppe i enda mange timer for ikke å styrte ned i Skagadalen (alternativet Ringsdalen) og gjøre gutten vår morløs. Ja, og ham hadde jeg jo ikke sett på snart et døgn så hva gjorde jeg egentlig her? Sånne tanker gjorde jeg mitt beste for å fortrenge og det gikk til slutt etter stakkar Harald måtte ta både tau og sikringsutstyr og Trond forbarmet seg over stegjerna mine. Vi hadde passert de to Midtre Dyrhaugstindene på 2134 og 2135 og jeg begynte å se slutten på det. Siste toppen, Store Dyrhaugstind 2147 m.o.h. og så klyvingen ned fra den – sen var vi i «havn». Heldig for oss så lå det mye snø igjen i ura nedover mot øvre dyrhaug, så vi kunne skli mesteparten av høydemetene ned til 1500 meter.

Resten av returen ned til teltleiren gikk i kratt og annet grønt- omtrent samme vei som vi kom opp. Nede ved Ringselvi overrasket Dan-Ove med øl som han hadde lagt på kjøling i forveien. Og det smakte som øl bare kan smake etter en lang varm tur i fjellet. Turen tok 14,5 timer.

Bilder fra turen her :  http://www.flickr.com/photos/22993747@N02/sets/72157635122320912

Hestjuvnatten juli-12 (bilder kommer)

august 21, 2012

hestetjuvnattenDenne toppen så vi ut for flere år siden, og hver gang vi har kjørt oppover langs Krøderen og sett over mot denne markerte, stupbratte toppen mellom Rv7 og Høgevarde har vi sagt at her må vi ta oss en oppdagelsesferd en gang.

Flere ganger har andre forsøkt å rappe idén (eventuelt har Harald gjort litt vel mye reklame for VÅR turplan overfor andre turkamerater). Nåvel. Sjansen bø seg en helg hvor vi hadde avtalt barnepass hos besteforeldre på Hønefoss og vi kunne ta oss en dagstur. Vi avtalt følge med Marit og Erik. Lenge nok siden vi var på tur med Marit! Hun visste om mulig enda mindre enn oss om denne turen. Marit hadde heldigvis husket kart, og Harald hadde bestemt sett en P-plass og et turskilt mot Hestjuvnatten en gang (dagen etter en litt fuktig kveld på guttetur i området ved de nye hyttefeltene «Høgevarde»). Så vi kjørte dit og så et skilt, men så stoppet sporene. Vi kjørte ca 4 km sørover men snudde like etter en seter fordi vi syns det ble på feil side toppen. Vi var nesten sikre på at det ville være altfor bratt å gå opp rett mot toppen. Tilbake på dårlig grusvei og prøvde å finne noen av blindveiene oppover som ville spare oss for høydemeter og forhåpentligvis ende i en blåmerket sti. Ingen skilt var å se. Til slutt bestemte vi oss for å bare parkere og følge en tilfeldig skogbilvei retning oppover. Jeg (Maria) var kartleser og så sikker på min sak som det går an å bli når man ikke vet 100% hvor på kartet man startet. Harald prøvde å så tvil om hvilken topp vi egentlig var på vei til, men heldigvis hadde jeg helt rett og alle sammen var overbevist da vi begynte på en bratt oppstigning i mose og blåbærlyng helt nord på «natten».

Første pause var på en slags fortopp og allerede var det litt luftig og flott utsikt mot Høgevarde. Videre måtte vi nedom en myr før vi kom opp på snaufjell og den flotte eggen videre sørover. I skaret før den høyeste knausen (toppen), så vi også hvordan en sti kom opp fra vest (og en fra øst). Marit har vært på tur med harald før,og det er ikke første gangen at hun har gått skauleis til topps og funnet flotte blåmerka stier tilbake ned igjen.

Vi koste oss med niste på lesiden av toppvarden, gikk litt rundt på topplatået, før vi tok sikte på blåmerka sti ned igjen. Vi hadde innmari lyst å finne ut hvor denne kom ut nede på veien!  Vel vitende at vi risikerte å måtte gå et stykke på grusvei tilbake til bilen. Stien var ganske utydelig. Flere ganger måtte vi gå litt rundt å lete etter blå merker. Og vi så hoggorm (helt nære toppen), noen orkideer og gammel skog. Etter hvert begynte vi å mistenke at stien var på vei ned mot setra (hvor vi hadde snudd), vel 4 km unna bilen vår. Men det fikk så være. Meget riktig. Her kom vi ned rett ved huset, og jammen sto der ikke et skilt oppover mot Hestjuvnatten også. Og det så ut som det kanskje var mere enn noen timer siden det var satt opp…

Allikevel. Vi var alle enige om at «vår» vei til toppen hadde vært finere med morsommere terreng også fikk vi jo en rundtur!

Vibrukte nesten 3 timer til topps, rett under 5 timer totalt og vi hadde gått rett under 9km. Vi viser til Marits flotte GPS-treningslogg från turen: http://www.endomondo.com/workouts/72431076

Foreløpig kan vi også vise til Marit’s turblogg for bilder (må bare finne ut hvordan vi får tak i bildene som ligger på en IPad…http://maritostreningsblogg.blogspot.no/2012/08/hestjuvnatten.html

Underlandsåsen (Heggedal)

mai 22, 2012

Turen over Underlandsåsen tok vi 12. mai sammen med et vennepar og deres jevnaldrede gutt (1-åring som vår). En grei tur på ca 2,5 kilometer med utgangspunkt fra Heggedal stasjon. Passe lang (kort) for å øve på å sitte i bæremeis, og for å gå litt selv. Turbeskrivelsen hadde Harald funnet på ut.no . Turen byr på variert terreng med spennende kløfter (Trongkleiva) og flott utsikt over Heggedal på siste halvdelen av turen, så den kan appellere til de fleste!

Transet-helleren

mai 22, 2012

18. mai og vi har fortsatt besøk av foreldrene mine. Da er det fint med korte turer i nærområdet. Denne turen hadde Harald tatt under sin pappaperm, og nå ville han vise oss. Turbeskrivelsen fant han den gangen på god-tur.no.

Her tar man av fra stien (høyre)

Mor og far var særlig begeistret for det fantastisk fine terrenget fra Transet (Mellom Spikkestad og Røyken) med en bred sti på svaberg mellom stolte furutrær og blåbærlyng.

Det kan være litt vrient å finne stedet man tar av fra stien, men jeg tok et bilde der hvor det går av et nesten usynlig tråkk. Kanskje det kan være til hjelp om den som leser dette vil ta seg en tur.

Selve helleren er sikkert fin på en regnværsdag, men her kan man gå rundt og oppdage mye spennende blandt de svære steinene og klippene uten at det blir altfor skummelt. Det ser ut til at en og annen klatrer har drevet på med sitt her for enkelte flotte riss og ruter er pusset fri for mose😉.