CORSIKA 15-22 OKT

Maria og jeg har lenge pratet om å oppleve Korsika. Vi hadde begge lest ” Tinder og Banditter” samt lest gjennom” Turen går til Korsika” for å gjøre oss litt kjent med øya.

Turistsessongen var over og man kan nyte ett roligere Korsika. Prisene for oppholdet er også mye rimligere. Temperaturen lå på dagtid litt over 20 grader.

Vi bestilte oppholdet på Residence Santa Guilia palace utenfor Porto-Vecchio via Korsika.no, men valgte å fly med Norwegian samt leie bil i Nice for å ta ferje over til Bastia. For å se litt mer av Korsika hadde vi valgt og ta ferje fra Calvi tilbake. Korsika er ikke så stor men etter å ha forhørt oss litt om hvor lang tid det tar å kjøre bil på Korsika , valgte vi en overnatting litt syd for Basia ved ankomst kl 21 på kvelden. Samt 1 natt i Ile Rousse på hjemveien i o m at ferjen gikk kl 11 lørdagen.

Utsikt utover Santa Guilia bukten

Carl Melvin sov bra i bilen på vei til ” Trou de la Bombe” en av severdigheten i Bavella fjellene. Kjøreturen opp til utgangspunktet var ca 2 timer. Der var det anlagt en stor parkeringsplass for å kunne ta imot mye folk i sessongen men nå var det bare noen få biler og ingen plass og betale parkeringsavgiften på 3 euro. Dette var også utgangspunktet for å gå andre turer eller klatre i di etablerte feltene i område. Det var ett virrvar av merkede stier overalt der vi kikket men etter å ha spurt noen tyskere som hadde en guide bok for turstier på korsika ble vi geleidet rett vei. ( Rådet er altså og kjøpe en slik bok om en vil finne frem)

Harald Og Carl Melvin på vei til Trou De La Bombe

Turen inn til Trou De La Bombe tok ca 1 , 5 time. Ca 200 høydemeter i fin natur. Det fantes noe skilter på veien men di var ikke skiltet med vårt mål. På vei tilbake møtte vi tyskerne som hadde tipset oss om veien. Di hadde gått feil litt lenger nede og havnet på en annen topp.

Maria inne i "Trou De La Bombe"

Vi valgte deretter å fortsette den svingete panorama veien D268 videre over Bavella fjellene og til byen Solenzara ute ved kysten. Vi kjørte forbi noen adventure parker hvor di hadde laget klatreløyper i trærne og via ferrataer i fjellsidene. Så om en har med seg slikt utsyr så er det full mulighet for å gjøre dette gratis nå utenfor turist sessongen. Tar kanskje ikke så mange år før dette kommer for fullt hit til Norge også…

Dagen etter sjekket vi ut strandlivet nede i Santa Guilia( 5 min gåtur fra leiligheten) Dette skal visst være en av di beste strendene på øya ifølge guide boken.

Maria testet ut middelhavet etter en lett joggetur langs badestranda. Det var kanskje 10 stk fordelt på hele stranden så det var helt klart utenfor turistsesong.

Carl Melvin sittende på Santa Guilla beach.

Kjøreturen til Korsikas sydligste by var også ett vakkert skue. Hele byen var bygd helt utpå kanten av stupet ned mot havet.

Maria & Carl Melvin, Bonifacio

Vi gikk en tur på en sti som fulgte oppe på åskammen rett syd for selve gamlebyen. Da fikk man litt oversikt hvordan denne byen klamrer seg fast i fjellet.Så var det klart for en ny fjelltur. Idag skulle vi se litt mer av Bavella fjellene. Turens mål var Piscia Di Gallo. En foss som visst skulle være ett vakkert skue. Etter ca 1t kjøring kom vi til en svær parkeringsplass hvor det var lagt opp til mange forskjellige aktiviteter for barn og voksne. Denne dagen var vi også nesten alene på parkeringen og det var ingen å betale parkeringsavgift til. Heller ingen cafe som vi kunne nyte lunsj etter dagens turmål, så om en reiser i oktober er det viktig å smøre seg lunsj og ta med drikke. Selve turen inn var stipulert til 45 min. Gåturen gikk i lett kupert terreng og fulgte en oppgått sti og en kjerrevei før man kommer ut i ett litt mer fjell landskap med fin utsikt alle veier. Siste biten ned til fossen var enn bratt men godt sikret sti. Det var også muligheter å gå siste biten ned , men det var skiltet at det var på eget ansvar.

Stor buldrestein ved nedstigning til fossen

Piscia Di Gallo

Den nest siste dagen på Korsika kjørte vi over til Ile Rousse. Vi fulgte da hovedveien opp til Aleria så videre mot Corte. Der tok vi lunsj å kikket oss rundt i denne byen som Pascal Paoli hadde tenkt seg skulle bli Korsikas hovedstad. Her ligger også øyas eneste universitet. Oppe ifra Citadellet kan man se høye fjell overalt hvor man ser. Byen er ett fint utgangspunkt for fjellturer i alle retninger.

Byen Ponte Leccia har også en 1700m lang via ferrata og en spektakulær togbane og by på.

Vi fant også ut at Korsikansk spisekultur ikke passet så godt inn i en 8mnd gammel gutts spisevaner her i Norge. Korsikanere har siesta fra kl 15-19 og kokkene skulle gjerne spise og røyke litt før di så var klare til å ta imot bestilling ved 20 tiden.

Om en vil oppleve det villeste av korsika så må man belage seg på å kjøre mye på serpentiner veier og det er derfor lurt å ikke leie seg for stor bil. Bilen vi leide passet derfor ganske bra bortsett fra at den var litt høyt gira så det ble litt clutch kompensering i di krappeste svingene for at ikke bilen skulle kvele seg. Vi fyllte bilen helt opp med drivstoff på Korsika før vi tok fergen over til nice men fikk regning på 4 liter av leiefirmaet da vi kom hjem til Norge

Leiebilen Opel Astra

Glittertind 22.-24. aug 2011

Denne turen har vært i tankene helt siden siste ordentlige fjelltur før vi ble foreldre til lille Carl Melvin i februar. Når gravidmagen ble tyngre og tyngre, eller barseltiden sto på som verst og livet var forandret for alltid; Da var det greit å tenke på vi skulle på topptur igjen selv om vi fikk barn. Det sto bare på planlegging det. Og barnevakt.

Derfor booket vi tidlig inn mormor og morfaren en mandag til onsdag og bestilte rom til alle mann på Glitterheim Turisthytte. For å gjøre livet lettere for oss selv og de mere tilårskomne bestilte vi også bagasjetransport fra parkeringen ved bommen, 7-8 km grusvei fra hytta og leide et par sykler. Barnevogna måtte med, så Harald og mamma gikk til fots (ca 1,5 timer) med Carl Melvin, mens pappa og jeg (Maria) syklet litt og tok pauser så de kunne innhente oss.

På Glitterheim ventet deilig middag og pappa mimret om den gangen i 1965 han og en kamerat hadde gått en strabasiøs nybegynnertur mellom Juvashytta og Glitterheim i dårlig vær. De hadde gått hele strekningen i et fordi de ikke visste bedre. (De hadde haiket tilbake for å hente bilen.)

På tirsdagen sto vi alle opp kl 7, slik at Carl Melvin skulle være ammet og klar for første dubb i vogna si når Harald og jeg begynte å gå. Vi kom oss av gårde kl 9 i strålende morgensol. Vi var på toppen 3 timer senere og været holdt seg, selv om noen godværsskyer kom og gikk – liksom sikten. Vi hadde blitt enige om å først gå opp på Glittertinden (2464 moh) og så vurdere form, vær og tid for om vi skulle prøve å få med oss flere topper på turen. Alt lå til rette for det.

Vi så over til Austre Glittertindoksle , en enkel brepassering, men med litt nysnø på isen tok vi ikke sjansen på å passere uten breutstyr. Isteden tok vi sikte på Vestre Glittretindoksle (2251 moh) og Sør for Vestre Glittertindoksle (2250) moh. I forhold til selveste Glittertinden fremstår disse to som “litt kjedelige” og det ville vært for dumt å måtte gå ned og opp 200 høydemeter tilbake over Glittertinden igjen bare for dem. Så da fant vi ut at vi kunne holde høyden fra disse Glittertindokslene og gå i en bue over til Glitter-Rundhøe (2089 moh) og så ned. På den måten ville vi ikke måtte gå en eneste høydemeter ned og opp igjen. Lurt tenkte vi, men innså vel ikke helt at vi måtte bytte de 200 høydemeterne opp Glittertinden igjen mot ca 4 km ekstra i steinur. Men så fikk vi jo en topp til i boka da .

Vi brukte ca 2,5 timer fra Glittertinden, via Glittertindokslene til Glitter-Rundhøe. Klokken var 14.30 og våre utrente kropper var ganske slitne da vi tok fatt på returen. Vi hadde lovet å være tilbake i 16-17-tiden og mammahjertet sa meg at Carl Melvin sikkert måtte savne meg fælt nå på ettermiddagen. Vi brukte 0,5 timer ned til skaret, og så ytterliger 1 time ned Storglupen til Steinbuvannet. Da gjensto drøye 3km langs vannet, noe vi hade håpet skulle være grei skuring på sti, men det var mye stein der og gitt. Men med 10 minutters margin rakk vi tilbake til kl 17. Der forventet vi å møte en gråtende baby og slitne besteforeldre, men ikke. Det hadde gått så bra, og da lillemann våknet fra sin 3:e hvil den dagen, så ville han ikke til sin mamma, men først til bestemor! Etter mor hadde fått seg en dusj var han imidlertid mere interessert

Alt i alt gikk vi 20,2 km og 1236 høydemeter og brukte 8 timer på turen.

Sporlogg:

Flere bilder fra turen

Åpning av nytt klatrefelt i Hyggen 4. sept. 10

For en fantastisk septemberdag med 15 grader og sol fra klar himmel! “Offisiell åpning” av det nye klatrefeltet Hyggen Vest var annonsert både her og der og vi var spente på oppmøte. Lars Wegge var dagens regissør. Media var også invitert i form av ei utsendt fra magasinet Klatring og den lokale presse, Hyggenposten . En god stund før annonsert klokkeslett vrimlet feltet av folk – kjente og ukjente. Når de fleste var kommet tok Lars ordet – iført dressjakke og slips- for å presentere rutene og de som sto bak. Den gyldne stålbørste for nybrotsarbeid og bidrag til den lokale klatringen ble høytidelig tildelt Harald og undertegnede (en ære vi aller ydmykest ønsker å dele med folk som Lars). Etter Champagne ble det servert hjemmebakt eplekake.

Åpningen markerte avslutningen på ca 2 måneders intensivt arbeid. Men det hele begynte egentlig i 2008 når Harald og undertegnede var på en av våre vanlige “oppdagelsesferder” i nærområdet. Kollen ses fra veien, men den høye, bratte vestsiden var godt skjult av grantrær og umulig å få oversikt over fra bakken. Fra toppen derimot var det tydelig at klippen var høy, siden grantoppene kunne ses langt der nede. Det ble med en 40 m rapell og litt prøveklatring den sommeren. Vi hadde nok å gjøre på Kinnartangen dette året, og dessuten hadde vi begynt å kikke litt på andre klipper i området. Denne her representerte det desidert største arbeidsomfanget – og vi hadde ikke motorsag. Det var også vanskelig å se potensialet for trærne. Prosjektet fikk vente.

Våren 2010 tok Harald med klatrefeltsansvalig i DKK, Anders Johansen, på omvisning på de potensielle klippene i Hyggen. Og Anders mente det var verdt å gå igang med motorsag! Jeg kontaktet grunneier Bjarne Hyggen for å be ham med på befaring. Talen var klar. “Så lenge det er på min eiendom er det fritt frem og hogge”. Vår ivrigste rutepusser-venn, Lars, hadde skoleferie. Og motorsag. Resten er historie, men adskillige trær fikk bøte med livet de nærmeste ukene. Lars saget og vi andre dro ris og kvist. Det ble ryddet sti og mange ruter. Etterhvert ble flere invitert til å bidra med rutepussing.

Igår kunne altså 17 ruter av grad 4- til 7 og lengde 15-40 m presenteres. Takket vare en gedigen arbeidsinnsats fra flere, men fremfor alt Lars og Harald, har vi nå enda et klatrefelt i Hyggen med ruter av moderat vanskelighetsgrad.

/Maria

PS. Fører (også i menyen til høyre)

Knutsholstindtraversen 28. juli 2010

Vi hadde planer om en topptur til Surtningsui med DOT (Drammen og Opplands Turistforening) i månedsskiftet juli-august, men bestemte oss for å dra opp noen dager tidligere for å ta flere topper i området. Vi tok derfor båten inn til Gjendebu på tirsdagen og overnattet i telt, med mål om å komme oss opp på Store Knutsholstinden (2341 m) dagen derpå. På kvelden møtte vi tilfeldigvis på sjefen min i Norconsult, John. Han hadde vært på 4 av Svartdalspiggene samme dag og hadde råd og tips om Store Knutsholstind også, fra tidligere turer. Han lånte ut noen meter med slyngebånd til rappellene (siden han mente våre taustumper ikke var nok), og sa vi burde gjøre alpin start (stå opp kl 5!). Både Harald, Trond og jeg er A-mennesker, og det var meldt dårligere vær utover onsdagen. Vi satte derfor vekkingen på 04.30 og kom oss av gårde fra Gjendebu kl 05.00.

Den første tunge stigningen inn Svartdalen (mot Torfinnsbu), ble en flott opplevelse i det solen gikk opp over Gjende og fjellene nord for oss stakk opp av morgentåken.

Vi tok av fra stien så snart det så greit ut å krysse bekken. Videre opp mot “nålene” på Knutseggen kjente jeg på min – såvidt gravide – kropp, at den syns det var tungt. Jeg var i uke 11 av den enda ikke offisielle graviditeten, og det føltes som et viktig mål å komme seg til topps på Store Knutsholstinden, siden det mest sannsynlig ville være den siste toppturen av dette slag på flere år. Allikevel visste jeg at jeg ikke burde presse kroppen for hardt, så tempoet ble tilpasset deretter.

Oppe blandt “nålene” var vi allerede kl 8 på morgenen, og været var klart selv om tåka fra dalen truet med å stige opp over oss. Jeg var litt selektiv med nålene – mitt fokus var Store K, så jeg tok meg av Midtre nål (2045 m), mens gutta satset på den spisse Søre Nål (2055 m), som krevde sikring. De andre toppunktene var vi også oppom før vi gikk videre på en bred rygg mot Nørdre (eller “Nestnørdre” i følge kartet) Knutsholstinden (2185 m) . Her var vi kl 10.40 og været så likevel ut til å være på vår side denne dagen.

Fra Nørdre gikk vi så i lett nedoverbakke mot Midtre Knutsholstinden (2170 m), og hoppet således over Burchardts tind (“Nørdre Knutsholstind” på kartet) som ellers kan tas som en del av denne traversen. Vi rigget rappell fra Midtre ned til ryggen mot Store. Motivasjonen var på topp, men det er forsiktig klyving mye av veien på denne ryggen i tillegg til 170 effektive høydemeter, så det var en utrolig deilig følelse å komme til topps på STORE Knutsholstinden, og det før kl 13 på dagen. Det var dessuten vindstille og sol, tvers imot alle værvarsel. Ned fra Store hadde vi blitt advart mot å ta “normalveien” ned bratt ur fra toppen, og det så mye finere ut å følge ryggen videre mot skaret og opp Vesle Knutsholstinden. Etter litt luftig inspeksjon av Trond, fant vi ut at rappell var eneste riktige det første stykket ned fra toppen. Deretter forsiktig klyving videre.

Jeg og kroppen min var så fornøyde med å ha nådd målet om Store Knutsholstind, at jeg bestemte meg for å ikke tøye strikken lenger, men ventet i skaret mens gutta tok med seg Vesle også. Fra skaret fugte vi så et system av grønne hyller i ca 45 graders vinkel mot dalen (siktepunkt ved enden av vannet).

Vi var nede ved Gjendebu kl 19, etter 14 timers tur. GPS’en viste 21 km og 1900 høydemeter.

Flere bilder fra turen.

 

Brekurs Smørstabbreen 27-29. juni 10

Vi hadde meldt oss på “Brekurs for klatrere” som gikk i DNT sin regi. Vi kjørte via Tyin/Øvre Årdal til Krossbu hvor vi lå i telt. Første kvelden ble utstyret vårt komplettert (siden det var en god del annet enn det som sto på lista som skulle brukes), og programet for helgen ble gjennomgått. Innbinding ble også praktisert. Selv om mye var kjent stoff og vi både klatrer og har gått på bre før, så var kurset spesielt rettet mot 2-manns taulag, og de triks man da bruker når kjøttvekta ikke er nok til å holde igjen. Helt nytt for oss.
Vi begynte med snøbakkeøvelser og på å stoppe i tide (før smeltevannsdammen i bunn). Så satte vi forskjellige snøankere og testet hva de tålte. Vi gikk i taulag på to. Det var en aha-opplevelse å kunne holde igjen et fall på snø med hjelp av bremsende knuter på tauet. Vi tok fall, lagde forankring og heiset opp hverandre etter tur. Vi krysset snøbruer med isskruer og HMS-knute som sikring – fordi man ikke kan holde igjen et fall på is. Hver gang vi gikk fra snø til is og is til snø sikret vi med en skrue. Og ikke noe av dette står i Breboka… Kurset var veldig morsomt og lærerikt!

Flere bilder fra kurset her

Klatredag med fjellsportgruppa 29. mai 10

Både DOT (Drammen og Opplands Turistforening) og FRT (Fjellsportgruppa Ringerikes Turistforening) hadde annonsert turen;  en klatredag i Hyggen, og vi sto for programmet. 9 forventningsfulle møtte opp kl 11 på parkeringen ved Kinnartangen, hvor personlig klatreutstyr ble komplettert fra den store pappesken med utstyr fra DOT. Vi trasket opp juvet, Kinnartangrenna og fortalte litt om utviklingen av klatrefeltet for to år siden. Vi fortsatte oppover til toppen av sektoren “Obscured by clouds”. Vi var så langt heldige med været. Solen strålte og utsikten var som vanlig makeløs over Drammensfjorden. Her på toppen instruerte vi i rappellering med rappellåtter og taubrems, og én og én ble sendt nedover 30 meter til bunn av klatrerutene – fremdeles høyt over fjorden. Samtidig rigget vi topptau slik at klatringen kunne starte.

Det var ikke stilt krav til forkunnskaper, men alle deltakerne hadde prøvd klatring og sikring før (Flere i vinter på tilsvarende arrangement for isklatring). Med litt oppfrisking tok det ikke mange minuttene før alle var igang. Rutene her varierer i vanskelighetsgrad fra 3 til 6, slik at enhver skal få slite litt og samtidig mestre noe.

Underveis kom det et skikkelig regnskyll. Torden dundret og regnet ble til hagel! På kort til ble de gode rissene til bekker. Heldigvis visste vi at fjellet her har veldig god friksjon, selv når det er vått. Derfor kunne klatrigen fortsette så snart det sluttet å regne.

Når klokken nærmet seg 15, rigget vi til rapell for returen-ned i juvet vi hadde gått opp. Denne rappellen er også akkurat 30m, og loddrett. De som hadde avtaler på annet hold rappellerte først. Øvrige som begynte å bli fornøyde stilte seg etterhvert i kø for å komme ned. Et og et topptau ble dratt ned og kveilet. Alle sammen var nede ved bilene litt over kl 16 som planlagt.

Vi var strålende fornøyde med deltakerne. Interessen som ble vist under instruksjon og iveren som kom til syne under klatring, tydet på at deltakerne også var fornøyde.

Toppskitur i Rondane 16-17. april 10

Åslaug og Jørgen fra DOT (Drammen og Opplands Turistforening), inviterte til topptur med Rondeslottet og Høgronden som mål. Utgangspunkt var Atnadalen hvor vi fikk leie billig hus på Solvang gard. Det var meldt blandet vær, og fremfor alt sterk vind. Men vi startet fredagens langtur mot Rondeslottet i solskinn fra Gammelgarden (750 moh). Herfra var det svak stigning på hardt føre de første 9 km opp Langglupdalen hvor vi tok lunsjpause på 1100 moh. Det sto mellom feller og skøyting, og skøyterne vant. Vi var heldige med klarvær hele veien, men vinden og snøføyke preget turen. Vi var godt snørt sammen og velsignet slalombrillene!

Etter en lunsj kom langfellene på for de resterende 1000 høydemeterne fordelt på 5 kilometer. Føret var et tynt lag tørr snø på isete skare, så på de bratteste partiene glapp skia for de av oss som ikke hadde den bredeste skitypen. Noen tok av skia for å sparke trinn i skaren. De siste 200 høydemeterne gikk på ren viljestyrke for de fleste av oss. Vinden kom i sterke kast og vi gikk sprett oppover hver med våre tanker og til tider sviktende motivasjon for å fullføre. De siste 50 høydemeterne var så bratte og til dels steinete, at skiene ble satt igjen (med GPS-koorinater markert for sikkerhets skyld). For vår del måtte vi telle 10 eller 15 skritt ad gangen for å takle motivsjon og ork siste biten.

På toppen var vi etter 6,5 timers tur. Her blåste det skikkelig, så når siste mann kom opp var vi klare for å begynne på nedturen.

Det hadde gjort seg med alpinski for den bratteste nedkjøringen. Øverst var det fin puddersnø, lenger nede isete partier med tynt lag snø. Nederst blanke skaren. Noen brukte lenger tid på fjellski enn andre.
Ny, litt lenger pause i bunn av bratthenget. Vinden hadde gitt seg litt og solen varmet. Tilbake på Gammelgarden var vi kl 19 etter 10 timers tur. Sporloggen viste 28 km og drøye 1400 effektive høydemeter.

På lørdagen sto Høgronden for tur.

Vi utgikk fra Lii, hvor søstera til Åslaug bor på idyllisk gard som tatt rett ut av livsstilsmagasinet Lev Landlig . Hit var vi bedt på middag på kvelden samme dag. Men lite ante vi om den fantastiske menyen vi skulle bli servert, da vi begynte oppstigningen.

Vi kjente godt gårsdagens tur i ben og gnagsår, men det flotte landskapet motiverte alle til å gjøre et seriøst forsøk på Høgronden, 9km og 1350 høydemeter unna. Imidlertid ble vinden sterkere og sikten forsvant i snøvær før vi hadde nådd frem til Rånåbekken (ca halvveis, men med over 900 høydemeter igjen til toppen).

Vi fant ikke ly for lunsjpausen, så vindsekkene kom frem for de heldige som fikk plass der. Med unntak av Åslaug var vi rimelig omforent om å snu. Resten av dagen brukte vi som turister i Folldal, med gruvemuseum og cafe, samt på terrassen hvor det faktisk var forhold for utepils i solen.

Så til middagen som fortjener spesiell omtale. Åslaugs søster og svåger ønsket oss velkommen til sitt hjem i romantisk bondestil hvor alt virket arvet eller hjemmelagd. Store pelargoner og blondegardiner. Heklede puter, vakre møbler og hjemmekos.

Etter god grønnsaksuppe til forrett, kom langstekt rosa elgsteik på bordet sammen med perfekt kokte broccoli, gulrøtter og rosenkål samt nydelig saus, poteter og tyttebær.

Til dessert ble vi servert  hjemmelaget sjokoladekake med rømme laget på sauemelk fra egne langhårete franske sauer, og tyttebær.

Paret håper på og åpne for andre besøkende på garden og det ønsker vi dem all lykke til med!

Sporlogg

Flere bilder fra turen

Topptur til Nibbi 29. mars 10

Vi var på Lykkja med tjue til fra Villtur første delen av påsken. I tillegg til “det vanlige” isklatre- og skiutstyret, hadde vi med telemarkski (av den brede typen med plaststøvler) og feller for å gå topptur. Med varslet skredfare ble det Nibbi (1741 m) på søndagen, litt høyere og rett “bak” Skogshorn sett fra Lykkja. Harald hadde prøvd konseptet før, på Svarthetta i fjor. Men for meg var dette nytt. Og jeg fant fort ut at utstyret var tungt og “bælete” i forhold til fjellski. Halvveis opp var jeg meget skeptisk til om nedkjøringen kunne være verdt slitet. Innstillingen var derfor at vi tok det som trening. Jeg manglet “hæler” og gikk derfor i sikk-sakk oppover mens de fire andre gikk rett oppover. Etterhvert meldte seg gnagsårene, men vi hadde behagelig vær med sol som kom og gikk. Nær sivilisasjonen men allikevel alpin følelse. Etter ca 2,5 timer ankom vi endelig toppen. Skiftet til tørrt undertøy og inntok matpakka med litt varmt drikke her. Fin utsikt helt bort til Jotunheimen!

Harald og Steffen med toppen i sikte

Føret var ganske hardt på øverste halvdel og lyset flatt, så Harald satte personlig rekord i velt. Selv var jeg heldig med brillene og tok meg greit ned første stykket. Deretter ble det mykere og mykere, helt til bunn. Nedkjøringen endte i en renne, nesten som en “halfpipe” som var rimelig oppkjørt, men morsom for det. GPS’n viste 6,65 km tur-retur, totalt tidsforbruk 3,45 med pauser og stigning 797 m.

Erfaringen var nyttig. Neste topptur blir nok med lavere støvler og “hæl” til telemarksbindingene. Eller på fjellski. For meg var toppen opplevelsen, ikke nedkjøringen først og fremst. Men god trening var det uten tvil.

Flere bilder fra turen

Rjukan 19-21 februar 2010

Som en tradisjon fra ifjor kom Ulf fra Töcksfors på fredags formiddag slik at vi kunne klatre litt is her i Hyggen før vi skulle videre til Rjukan. Denne gangen hadde Ulf lysst til å sjekke ut isen i Kinnartangrenna. Det hadde snødd kraftig i 2 dager så det ble skikkelig puddervassing opp til låra innover kinnartangrenna. Isen hadde byggd seg stor og fin. Ulf ledet opp “Let There Be More Light”. Kaldpumpen kom fort men han ledet nå opp og satte standplass slik at vi fikk topptauet di fleste andre islinjene .

Da var det klart for den “årlige” turen til Rjukan, og 70 talls-huset som Ulf ordner via kjentfolk. Vannet hadde frosset etter en rørleggerjobb i sommer Så vi tok med noen kanner og satset på å smelte snø på resten.

Ulf hadde lagt igjen støvlene så det ble en tur innom XXL på Gulskogen i år også.  Men siden XXL kun har fritidsklær/støvler for folk flest fant vi ikke støvler med muligheter for å sette på M10 stegjern. Det  ble det også spist en bedre kinesisk middag på senteret før vi forlot Drammen. Vi fikk heller satse på at di hadde isklatrestøvler i Rjukan.

Det hadde ikke snødd så mye i Rjukan og vi kjørte faktisk på “bare veier”  langs Tinnsjøen. Vi parkerte bilen helt nede ved huset og bar alle sakene inn. Hytta var varm og det var bare og nyte en kald pils og spise litt chips før vi la oss for natten.

I o m at Ulf enda ikke hadde isklatre støvler så reiste vi ned til sentrum for å sjekke på Intersport. Og jo da, her hadde di gule og svarte sportiva på salg. Ulf ble bli. Ble også ett par hansker på Ulf. Harald kjøpte seg aclima ullgenser med hals og lue på. Kjekt å ha.

Da var vi klare for Tjønnstadbergfossen som lå rett på oversiden. Anmarsjen opp dit var ca 20 min. Isen så fin ut.Harald ledet den første taulengden. Maria ledet 2.taulengde. Ulf 3. taulengde og Harald 4. taulengde

Vi kunne gå ett stykke ned ifra toppen og med 2 rapeller ifra busker kom vi helt ned. Vi rånet litt rundt i Rjukan sentrum for å se på “festivallivet”, men der var heller stille. Vi slo til på pizza og øl på Huset før vi reiste opp igjen for å hente skift slik at vi kunne få en dusj på Rjukan Fjellstue.

Så bar det ned igjen til Rjukanhuset hvor det ble holdt foredrag av  Carlos Wagner og en storveggsklatrer med etternavnet Fischer. Her fant vi de andre festivaldeltakerne! Etterpå ble det konsert med ett lokalt rockeband ifra Rjukan. Det låt høyt og var faktisk veldig bra men vi valgte etter en stund og bli med Siv og Inger Elin  på Climb Inn som lå rett nedenfor huset vi lånte.

Dagen etter var vi klare for Mæl. Gradestokken i bilen viste -15 grader. Vi hadde hørt mye om den fine juvvandringen innover ifra Mæl sentrum. Alt ifra at det kostet 1500 kr i Gortex til at det var den fineste anmarsjen ever…Så vi parkerte bilen nede ved noen garasjer , tok på seler og stegjern og trasket oppover mot juvet.

Vi fulgte noen spor oppover som gikk ved siden av juvet ett stykke , før di skar nedover og inn i juvet. Dette så spennende ut. Vannet var ikke frosset enkelte plasser så vi måtte snike oss fram langs fjellsidene for å unngå plumping. Noen plasser var det enkelte opptak som trengte isøkser men ellers gikk turen innover veldig greit. Man føler seg liten inne i ett juv som fjellet rager 100m opp på hver side. Etter ca 1 t kom vi til ett punkt som virket nesten helt umulig og forsere uten å bli våt så vi valgte og gå opp ett bratt parti og forsere på oversiden og gikk ned igjen 100m lenger opp i juvet. Vi kunne skimte en islagt foss på venstre side litt lenger opp. Kunne dette være Isroser?  

Vi kikket litt i føreren men så at det også skulle være noen andre fosser som kom ned i enden av juvet , og vi var ikke i enden av juvet. Dette så jo ut som en flott islagt foss som hadde vakt stor oppsikt alle andre plasser men vi ville jo opp i amfiet og oppleve Isroser og Haugfossen. Etter hvert fikk vi se en oppgått sti komme ned fra venstre. Er nok her di kommer ned, dem som rapellerer fra toppen slik førern legger opp til.

Vi fulgte en oppgått sti videre innover i juvet. Snart var vi helt innerst og vi fikk ett vakkert skue opp på alle sider. Der kunne vi se fra venstre Isroser , Isroser vest, Haugfossen øst, Haugfossen.

 

Etter 1,5 timers tung anmarsj var vi  klare for å begi oss ut på en 4 taulengders isklatretur oppover mot toppen. Det var fortsatt veldig kaldt og vi angret bittert på at ingen av oss hadde tatt med tørrt undertøy i sekken. Harald meldte seg frivillig til å gå første taulengde.

Her var det bare og stå på. (Var det festival så var det festival)  Ulf sikret og det var bare å gå på før kulda tok overhånd. Prøvde og holde ett bra tempo men neglespretten gjorde sitt til at det ble noen korte stopp sånn at man fikk senket armene og blodet kom litt ned i fingra igjen og det ga bivirkninger så det nesten svartnet for øya.

Etter 60 m fikk jeg satt en standplass. Koblet inn reversoen slik at jeg kunne sikre Ulf og Maria trygt opp. Maria fikk også kjenne litt på smerten som kommer etter neglespretten  da varmen kommer tilbake i fingra.

Ulf var ganske klar for å gå neste taulengde. Men han også frøs på fingra. Harald sikrer. Ulf slet også med neglesprett og hadde flere lange stopp på vei oppover. Mens Harald hakka tenner og frøs i hele kroppen. Man får litt merkelige tanker da man står i ett vanvittig amfi av is på alle kanter og fryser. Kan dette gå bra? Kan ikke Ulf bare gå? Hva om vi ikke kommer opp?  Har jeg nummeret til seakingen klart for meg?

Etter hvert er Ulf klar igjen og begir seg videre oppover ett bratt parti. Det raser en del is nedover oss som står på standplass. Vi skjønner ikke helt hvorfor han valgte den linjen opp , da det er finere og fastere is til venstre for der han går nå.

I det han runder kanten roper Harald til Ulf om han har muligheter for å gå mot venstre og til trærne for å sette standplass. Klokken er blitt 4 allerede og det er ikke så lenge til det blir mørkt.

Det går en stund til og Ulf roper “selvforankring”. Deilig , tenker vi. Nå er det bare og klatre opp,  finne noen busker å rappelere ned igjen. Maria og Harald klatrer sammen oppover mens di tar ut skruene. Det er veldig kaldt og begge sliter litt med psyken på vei oppover. I det bratteste partiet går Maria først og det raser en del is på Harald som står under og venter. Følesen av og runde kanten er god. Vi ser Ulf stå ett stykke i fra skogen men det gjør ikke noe. Vi blir enige om å rapellere ned så fort som mulig, så Harald karer seg gjennom djup snø og finner en passende buske og selvforankrer seg i.

Ulf sikrer Maria over det bratte snøpartiet mens Harald binder seg ut og gjør klar rapell. Maria sikrer Ulf over og Harald begynner å rapellere. Etter nesten 40 m med frirapell finner Harald en buske som han selvforankrer seg i og Maria og Ulf kommer etter. Neste rapell er 60m og vi har kommet trygt ned. Nå er det bare om å komme seg forbi di værste passasjene i juvet før det blir mørkt. Vi var tilbake ved bilen ved 18-tiden og det var fremdeles lyst, til tross for noe tausikring for Maria’s del i juvet.

Det ble to fine og spennende dager på Rjukan Isklatrefestival selv om vi ikke så noen verken lørdag eller søndag som klatret is. Vi har aldri vært i Rjukan og møtt så lite folk noen gang. Så konklusjonen er at om man ønsker å klatre litt utenfor Krokan så er helgen da det er isklatrefestival den beste om man vil ha isklatrestedene for seg selv. Vi spøket mye med ” Er det festival så er det festival”.

Isklatring Kinnartangrenna

23. januar og det har ikke vært en plussgrad siden gud-vet-når. At vi var så begeistret for isen her i fjor er vanskelig å skjønne nå som her er 3 ganger så mye. Og bygger enda. Denne dagen var det behagelige 3-4 minusgrader. Harald og Viggo delte på lederjobben for å få opp topptau, og vi kunne klatre på en 3-4 linjer uten å bli våte. Søyla i midten eksisterte ikke i fjor og det er litt vanskelig å definere hvor linja “Careful whith that axe” befinner seg nå. På baksiden av den innerste søyla var det fet, gul, overhengende is. En liten utfordring til noen som har det i seg!

Flere bilder her.